Myter om folkeavstemninger

Lunch på jobben for ikke så altfor mange år siden. Jeg nevnte noe jeg hadde lest. Noe om et prøveprosjekt for automatisk fartsovervåking. En av mine kollegaer fnøs av dette:

- Folk vil aldri godta slikt!

Han hadde jo rett i det. Men han glemte én ting: politikerne bryr seg ikke om å spørre folket!

Kanskje på tide med en gjennomgang av diverse myter folk har om folkeavstemninger og vårt mer eller mindre fungerende demokrati?

Folket bestemmer!

Feil! Folket har delvis innflytelse på hvilke politikere som blir valgt inn Men vel inne, gir politikerne blaffen i hva folket mener. Et typisk eksempel var daværende samferdselsminister da han ble spurt om kommentar i forbindelse med at en meningsmåling viste 2/3 flertall mot den planlagte bomringen i Oslo. Han mente det var gledelig at flertallet ikke var større!

Man vet aldri hva folket kan finne på å bestemme!

Korrekt! Mange politikere uttaler seg bombastisk mot folkeavstemninger ved å påpeke hva folket kan finne på å bestemme i kontroversielle saker. Det politikerne egentlig sier, er at den rådende politikk er riktig, selv om den er i strid med folkets vilje. En annen sak er at de samme politikerne aldri har klart å komme med et eksempel på at folk noe sted har stemt frem slike saker som de selv bruker som skrekkeksempler.

Folkeavstemninger er alltid av det gode!

Feil! Mulig jeg virker litt udemokratisk nå. Men historien viser at når det er politikerne som bestemmer hva det skal være folkeavstemninger om, så har det ofte negative konsekvenser. Det er gjerne snakk om despoter som prøver legitimere visse ekstreme tiltak, delvis i strid med eksisterende lover og regler. Når politikere trekker frem dårlige erfaringer med folkeavstemninger, er det som oftest slike saker de viser til.

I Norge ble både EF- og EU-saken avgjort ved folkeavstemninger.

Delvis korrekt! Men det er fordi det ble et Nei-flertall ved begge avstemningene. Folk glemmer at det var et Ja-flertall på Stortinget ved begge tilfellene. Men flertallet var ikke stort nok til å tilfredsstille grunnlovens krav i slike saker. Altså prøvde flertallet på Stortinget å presse mindretallet til å stemme annerledes ved å tvinge igjennom folkeavstemninger. Glem ikke at da EØS-saken ble trumfet igjennom, var det stort nok Ja-flertall på Stortinget til at de ikke behøvde noen folkeavstemning. Dette selv om EØS var mye mer omfattende enn EF var i sin tid.

I Norge respekterer politikerne resultatet av folkeavstemninger.

Feil! Før siste EU-avstemning kritiserte Gro Harlem Brundtland de politikere som ikke ville la seg presse av et eventuelt Ja-flertall i folket. Men hvor demokratisk var den samme dama da enkelte kommuner holdt lokale folkeavstemninger mot kommunesammenslåinger? At Nei-flertallet var på bortimot 100%, var liksom ikke så relevant.

Folket i Norge vil ikke ha bindende avstemminger!

Usikkert! Politikerne hevder dette. Men det kan man lett finne ut av. Innfør regler om obligatoriske og bindende folkeavstemninger! Hvis folket ikke vil ha dette, vil det kunne bli den første saken det stemmes om. Et Nei-flertall vil da gjøre slutt på slikt med en gang. Eller hva med en rådgivende folkeavstemning i forbindelse med et Stortingsvalg? Sammen med det ordinære valget, kan folket også bestemme om de selv vil ha mer makt. Men politikerne er tydeligvis ikke interessert i å finne ut av dette.

Valgdeltagelsen vil bli lav.

Delvis rett! Men hva så? I Sveits blir folk oppfordret til ikke å stemme hvis de ikke har satt seg skikkelig inn i en sak. Og selv med bare 10% valgdeltagelse, vil det være flere som deltar i beslutningene enn med dagens system. Og med folkeavstemninger vil alle ha mulighet til å være med å bestemme. Det har vi ikke i dag.

Folket vet ikke sitt eget beste.

Godt mulig! Men pussig nok er det samme folket fint å ha når de skal velge inn politikerne?

Nå begynner dette å bli litt vel langt til en enkel blogging. Men la meg avslutt med min favoritthistorie om folkeavstemninger. Da Sapporo-OL i '72 ble avsluttet, stod det på en lystavle:

Welcome to Denver 1976

Byen Denver hadde fått tildelt de olympiske vinterleker i 1976. Men for å få til disse lekene, var arrangørene avhengig av statlige garantier. Men dette var en stat med demokratiske regler. Hvis staten skulle garantere noe med folkets penger, måtte folket først gi sin tillatelse. Mot politikernes vilje, ble det derfor avholdt en folkeavstemning. Resultatet var et dundrende Nei! Folket hadde mer lyst å beholde pengene sine fremfor at politikerne skulle vise frem hvor viktige de var i et par ukers tid.

PS: Innsbrück hadde arrangert lekene i '64 med stort underskudd. Men denne gang trodde politikerne at de ville gå bedre. De tok på seg arrangementet en gang til, og fikk et nytt underskudd. Folket ble aldri spurt

2008-01-20 10:25: original, http://www.vgb.no/27257/perma/282250. 2008-09-29 13:05: kopiert.