I fjor blogget jeg så stolt om det høye maksimalpulsen min: 188! Ny test i går: 173! Det betyr at jeg i løpet av 214 dager har blitt 15 år eldre.Nå, ja, jeg er fortsatt ett-og-et-halvt år yngre enn det man kunne tro ved å sjekke fødsel- og personnummeret mitt. Men jeg likte det ikke!
Og hva hvis det fortsetter i samme takt? Bare 2469 dager igjen! Den 13. april 2015 vil jeg ha en maksimalpuls lik null! De har et eget sted for folk med så lav puls. Det kalles kirkegård!
Hjeeeeelp!
2 originale kommentarer:
2008-07-09 07:47: original, http://www.vgb.no/27257/perma/340910.
2008-09-29 13:05: kopiert.
Fra: MarocJenta, MarocJenta_VGB@hotmail.com Tidspunkt: 2008-07-10 15:13 På hvilken måte kan jeg hjelpe?
Fra: Borgeren Tidspunkt: 2008-07-13 09:34 Hvordan du kan hjelpe meg? Jo, det skal jeg si det: gå mange turer i marka!
Forklaringen er som følger: jeg har selv ingen problemer med å ta på meg joggesko og komme ut i marka. Men poenget med å ta slike turer, er jo å trimme. Men jeg løper ikke mange hundre meter før jeg blir andpusten, bena gjør vondt og jeg orker ikke mer. Så de fleste joggeturene ender dermed opp som bedagelige spaserturer. Trivelige, men ikke spesielt nyttige!
Men jeg har lagt merke til at jeg stort sett aldri slutter å løpe hvis jeg tror eller håper at noen fine damer eller jenter ser på meg. Oj, så sprek jeg blir da! Magen inn, hodet frem, knærne opp, lengre steg og øket fart!
Så hvis det var et og annet hunkjønn jevnt fordelt langsmed turene mine, så ville jeg faktisk klare å løpe hele veien.
Og hvis du ser og hører en andpusten middelaldrende fyr komme heseblesende forbi deg med hengemange og blå tunge, så skader det ikke om du stopper og later som om du beundrer ham. Er du sammen med en venninne, kan dere forsiktig kommentere til hverandre: - Woooow, se så sprek og mandig og kjekk og ungdommelig den fyren er!
Og skulle det skje at hjertet sviker og jeg stuper tjue meter senere, så skal ikke dere ha noe dårlig samvittighet av den grunn. Akkurat som vikingene, frykter også jeg en død i sotteseng. Om jeg dør i forbindelse med slakting av irske munker, eller på en joggetur i marka, spiller ikke så stor rolle. Begge deler dreier seg om mye av det samme, dvs. en slags forsøk på å bekrefte egen mannlighet!
PS: Men jeg skal prøve å ha med en lapp i lomma med telefonnumre til nærmeste pårørende. Det er mulig de vil sette pris på å få beskjed om hvor jeg ligger?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar