Det begynte bra. Opp til Marikollen og videre innover mot Losby. Men så ble det harde motbakker og kronglete terreng. Regn kom det også. Det å bruke joggesko i myrlendt terreng er uansett en temmelig sikker oppskrift på å få våte ben. Begge hadde vi egentlig mest lyst på å snu. Men siden vår mentale alder var omtrent en tiendedel av vår fysiske, så ville vi helst begge at det var den andre som skulle snu først. Altså gikk vi trassig videre, begge to. Urk!
Endelig kom vi frem til Losby. Kaffe og hamburger var nok til at vi berget livet der og da. Men så var det å gå tilbake. Han andre nevnte muligheten for at han kunne jo ringe kona og be henne hente oss. Det kunne jo være at jeg var sliten?
Men, nei, jeg var da ikke sliten! Selvsagt var det helt i orden for meg hvis han ville gi seg. Og da ville jeg være solidarisk nok til å sitte på. Men, dessverre, han andre var ikke så sliten at han ville ringe kona hvis det ikke var jeg som først insisterte.
Så da ble det til at vi begge begynte på veien tilbake. Vi hadde studert kartet og mente vi hadde funnet en litt mindre kronglete vei. Men selvsagt var vi begge så slitne at vi klarte å gå feil. Hjemturen ble betraktelige lenger enn planlagt. Heldigvis var det noen bær langsmed veien så vi slapp å innlede slåsskamp med etterfølgende kannibalisme for seierherren.
Og vi klarte da å komme oss tilbake. Attpåtil var vi begge i levende live, i det minste rent juridisk.
Var det verdt det? Ja! Jeg fikk blant annet tatt noen bilder av et troll:
Og visst var det et troll:
- Dette var etter solnedgang. Kun de minste trollungene er ute mens sola er oppe. Og dette var ikke en liten trollunge.
- Helt stille! Ja, det er bare troll som kan stå å stille så lenge.
2008-08-05 19:35: original, http://www.vgb.no/27257/perma/348657.
2008-09-29 13:05: kopiert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar