Ja, jeg vet at jeg har blogget om ekorn to ganger tidligere. Men her er en liten fyr som utvilsomt fortjener litt ekstra oppmerksomhet.Bakgrunnen er at jeg i går skremte et lite ekorn da jeg gikk forbi. Rett opp i treet! Jeg tok frem kameraet og knipset i vei. Ekornet ble redd, klatret høyere opp og skrek. Ja, det er første gang jeg har hørt noe sånt. Og da ekornet begynte å skjelve, med logrende hale, fant jeg ut at jeg burde gå videre. Jeg er blitt beskyldt for mye rart, men dyreplager er jeg ikke!
Men i ettertid begynte jeg å lure.
- Hvorfor skrek ekornet?Selvsagt var dyret var redd. Det lever et liv i naturen hvor tankegangen stort sett dreier seg om å dele andre arter inn i to grupper:
- Hvorfor viftet det slik med halen?
- Det som jeg kan spise opp.Eller i kort form:
- Det som kan spise meg opp.
- Få lunch uten å bli lunch!Hele livet dreier som om dette i tillegg til diverse småting som parring, formering og ungeoppdragelse. Alt i den harde naturen dreier seg kynisk sett kun om å bringe egne gener videre.
Vi mennesker, som er fôret opp på Disney-filmer, synes gjerne slike dyr er søte og nusselige. Og slike dyr er ofte søte og nusselige. Men, beklager, det er ikke det naturen dreier seg om. Og det besvarer ikke det opprinnelige spørsmålet mitt:
- Hvordan kan det å skrike og vifte med halen, medvirke til at det lille dyrets gener blir brakt videre?Jeg vet ikke! Men jeg velger å tro på følgende forklaring:
- Dette ekornet hadde slektninger i nærheten.
- Disse slektningene var i fare for å bli oppdaget.
- Ved å tiltrekke seg min oppmerksomhet, ville det minske sansynligheten for at slektningene ble oppdaget.
- Hei, du din digre ape med det fotoapparatet! Her er jeg! Kom å ta meg da vel! Jeg driter i at du er større og styggere enn meg. Bare prøv å klatre opp hit! Tulling!Det virket jo det! Jeg ble meget oppmerksom på det lille dyret. Og det var først i ettertid at jeg tenkte på at det kanskje var andre ekorn der.
Jo, jo, denne oppførselsen var kanskje genetisk programmert. Kun en ren sosiobiologisk oppførsel? Men det kan uansett ikke benektes at den lille fyren var svært så modig. Og selv om jeg normalt misliker å bli hånet, og lurt, så bør jeg vel være mann nok til å respektere et slikt mot?
Original kommentar:
2008-03-15 19:44: original, http://www.vgb.no/27257/perma/301563.
2008-09-29 13:05: kopiert.
Fra: Apsara, norpol@spray.no Tidspunkt: 2008-04-04 11:46 Så fint lite ekorn!
Ja, de kan prate og pludre og skrike.
Vi hadde et tamt ekorn en gang. Vi fant det forkomment i skogen og tok det med hjem. Det var en morsom liten tass, og den likte å leke med naboens kattunge Litt av et par!
En gang kom et pinnsvin tassende i hagen vår, men ekornungen ble for vilter for pinnsvinet, så det rullet seg sammen til en kråkebolle.
Og ja, dyr og fugler er flinke til å lure oss vekk fra unger og reir.
:D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar