I utgangspunktet skulle man tro at det å dra på sykebesøk, medfører et pluss i boka. Drittsekker drar vel ikke på sykebesøk? Jo, denne drittsekken gjør faktisk det!For på det sykehuset, og den avdelingen, er det et ishockeyspill. Og ved å dra på sykebesøk, så kan jeg få spilt nettopp dette ishockeyspillet. Noen barn blir voksne. Jeg har, så langt, ikke blitt voksen.
Nå har jeg som filosofi at man alltid skal gjøre sitt beste i spill og idrett. Hvis man vinner, så vet taperen at han tapte mot en som faktisk gjorde sitt beste. Og taper man, vet vinneren at jeg faktisk gjorde mitt beste. Ingen lettkjøpte seire, hverken den ene eller andre veien.
Men når man er på sykehus, burde man kanskje moderere seg litt? Kanskje ta hensyn til at det faktisk er en grunn til at ens motstander er på dette sykehuset?
Å, nei, da! Ingen mister-stakkar-deg fra meg! At han faktisk hadde litt begrenset bevegelsesmuligheter? Ha! Da var det bare enda enklere å finte ham ut ved å ta noen langpasninger frem og tilbake før skuddene kom.
To ganger først til ti, og jeg knu-u-u-u-ste ham!
Attpåtil tok jeg frem kameraet for å foevige posisjonene da jeg hadde satt inn mitt mål nummer 20 den kvelden. En slags teknisk ikke-voldelig variant av å vri kniven i såret etter å ha stukket den dypt inn? Og, he, he, legg merke til posisjonen på markøren hans, helt nederst til venstre i bildet. Jeg sørget for å få med den!
På den annen side fikk han jo noe betraktelig mindre seriøst å bli deprimert over? I så måte gjorde jeg ham kanskje en tjeneste? Men i ettertid man kan jo lure på hvem av oss som faktisk var mest syk?
2007-11-29 18:09: original, http://www.vgb.no/27257/perma/267783.
2008-09-29 13:05: kopiert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar