Det ringer, og man tar telefonen. Dvs. hvis det passer. Men noen folk må alltid ta telefonen, uansett! En pussig ting jeg har opplevd når jeg har besøk. Jeg prater selvsagt med de jeg har besøk av. Så ringer telefonen.
Greit nok for meg. Jeg kan bare snakke med ett menneske om gangen. Så hvorfor ikke prioritere den jeg allerede snakker med! Og jeg har en svarer. Hvis de som ringer har mer enn to hjerneceller, vil klare å gi meg beskjed. Så kan jeg bare ringe tilbake senere.
Altså lar jeg telefonen ringe. Men enkelte takler ikke det. Blikket blir flakkende. Han eller hun blir usikker, og forvirret!
- Men, men, men, skal du ikke ta telefonen, da?
Det er som om de er vitne til århundrets forbrytelse. Jeg tar jo ikke telefonen! Andre pussige opplevelser:
- Min rådgiver på universitet var trivelig. Banket man på døra, ble man alltid sluppet inn. Men hvis man satt der, og telefonen ringte, så ble man bare sittende der og se dum ut. For telefonen måtte han ta! Jeg lærte meg etterhvert å aldri stikke innom ham for å spørre om noe. Det var bedre å finne en telefon og ringe ham. Da fikk man nemlig pratet med ham!
- En kollega stakk en gang innom kontoret mitt for å spørre om noe Mens jeg forklarte ham løsningen, ringte mobilen hans. Han tok opp telefonen og begynte å prate i vei. Og fortsatte, der og da. At han var på mitt kontor, og at jeg kanskje hadde andre ting å gjøre, spilte ingen rolle. Telefonen må man jo ta!
- Jeg og tre andre kollegaer skulle ha et møte. Vi ventet og ventet på femtemann. Endelig dukket han opp. Vi spurte om hvorfor han var forsinket. Og, jo, han hadde vært på vei ut av kontordøra da telefonen ringte. Og den måtte han jo selvsagt ta!
- Jeg fikk prøvekjøre en stor stasjonsvogn. Jeg hadde aldri kjørt med automatgear tidligere, så jeg var var litt usikker. Da mobiltelefonen min ringte, lot jeg den ligge i lomma og ringe for seg selv. Et par minutter etterpå kom jeg hjem, og der stod naboen. Det var han som hadde prøvd å ringe meg. Og han var pottesur!
- Hvorfor tar du ikke telefonen når jeg ringer? spurte han irritert.
Jeg antok at spørsmålet var retorisk. For jeg fikk aldri anledning til å forklare. Den dag i dag, over to år senere, vet jeg fortsatt ikke hvorfor han ringte.
Og, selvsagt, den største irritasjonen av dem alle har dukket opp de senere årene. Selv når man ringer med folk, så kan kan man risikere at man blir avbrutt fordi noen
andre ringer. Visstnok noe med
samtale venter eller noe slikt. Man prater, man diskuterer og plutselig blir man avbrutt:
- Å, Guuuuud, det er noen på den andre linja, viringessenere-hadet-KLIKK!
Jeg vet ikke, jeg, er det liksom noe poeng å ringe med slike folk senere?
7 originale kommentarer:| Fra: | Tyaces, tyaces@hotmail.com |
| Tidspunkt: | 2007-11-21 21:29 |
&Aelig;sj ja, jeg hater sånn. Jeg tar jo telefonen jeg også hvis den ringer og jeg snakker med noen andre, men da blir det en kort samtale hvorpå jeg spørr om de kan ringe tilbake senere. Det er rett og slett uhøflig å bli sittende i telefonen når man allerede har besøk eller at noen står å venter på deg.
Å bli lagt på røret fordi noen andre ringer vedkommende er det verste jeg vet. Jeg blir pottesur og jeg ringer ikke tilbake før vedkommende tar kontakt selv. Man kan si jeg føler meg rimelig tilsidesatt da. |
| Fra: | hennyia, hennyia@tele2.no |
| Tidspunkt: | 2007-11-21 21:33 |
Glimrende skrevet, du har så rett... smiler gjenkjennende..
Den tlf er blitt livsviktig :o)
Ganske irriterende. |
| Fra: | Pillan |
| Tidspunkt: | 2007-11-22 00:06 |
| For ikke å snakke om de som tar telefonen når de kjører bil, bare for å si at de kjører bil og ikke kan snakke.. |
| Fra: | Anonym |
| Tidspunkt: | 2007-11-22 07:36 |
Eller den fetteren jeg ringte til for noen år siden? Jeg hadde ikke sjekket TV-programmet før jeg ringte. Stor tabbe! For etter at det hadde ringt lenge og vel, tok han endelig telefonen, brukte kraftige ord for å skjelle meg ut før han så slang på røret. Denne fyren så nemlig på en fotballkamp!
Den kan jo legges til at denne fyren hadde en telefonsvarer han kunne ha slått på hvis han på død og liv ikke ville bli forstyrret.
Ikke av de slektninger jeg har hatt mest kontakt med senere :-( |
| Fra: | Norwonk, norwonk@gmail.com |
| Tidspunkt: | 2007-11-22 08:14 |
Ja, det lurer jeg også på. Jeg tar ikke dævelskapen når det ikke passer, men det oppfatter folk visst som en fryktelig fornærmelse.
Dersom folk bare brukte telefonen til viktige beskjeder, kunne jeg forstå det, men de fleste samtaler kan jo trygt vente litt. Og hvorfor skal den som ringer snike seg foran i køen, mens den man faktisk sitter ansikt til ansikt med må vente?
Og så har man dem som lar det ringe i det uendelige for å tyne deg slik at du til slutt gir opp og svarer likevel. Det blir jo som unger som stiller seg opp ved siden av far og roper: \"Pappa! Pappa! Pappa! Pappa! Pappa! PAPPA! PAPPA! PAPPA! PAPPA!\" inntil de får oppmerksomhet. Ser ingen grunn til at voksne skal oppføre seg sånn?
Nei, la telefonen ringe 6-8 ganger. Får du ikke svar da, prøver du igjen senere. |
| Fra: | mairmog_8, magniren@hotmail.com |
| Tidspunkt: | 2007-11-22 08:32 |
| Kjempebra innlegg! Jeg jobber på et firma med fem ingeniører, og det er en jevn strøm av både klienter og medarbeidere utenfra (feks. arkitekter og landmålere ol.). På døra har vi klistermerke hvor det står et tydelig kryss over mobiltelefoner, men det er det i alle fall ingen som bryr seg om. Telefonene ringer støtt og stadig og klientene blir stående der og skravle i telefonen. Det er utrolig respektløst, altså! Folka på kontoret vårt har stadig et tidspress over seg, de jobber skjorta av seg og så kommer det folk som står her og kaster bort deres arbeidstid fordi de har telefoner de MÅ ta midt i møtet eller samtalen!!! Jeg har mer enn en gang måttet bite meg i tunga for ikke å si noe jeg ikke bør....! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar