På vei hjem i ettermiddag stakk jeg en tur innom baker Samson på Egertorget. Da jeg jobba i byen tidligere, pleide jeg ofte å kjøpe gulrotbrød der.
Altså gikk jeg inn og fikk øyekontakt med en ledig kassedame. Hun kom bort, og jeg spurte om de hadde noen gulrotbrød. Så snudde hun seg og begynte å lete i hyllene.
Så langt standard rutine for kjøp og salg av næringsmidler i dagens Norge. Men så spurte en av de andre kassadamene henne om noe. Hun svarte og de begynte å diskutere noe. Jeg
ble totalt ignorert!
Hadde hun glemt meg? Skulle jeg høflig spørre en gang til? I stedet gjorde jeg et eksperiment med å begynne å gå ut av døra. Ville jeg bli stoppet? Nei, jeg var nok glemt. Vel ute var det for dumt å gå inn igjen. Det kunne blitt morsomt, men kunne også bli pinlig, både for henne og for meg. Dessuten hadde jeg fortsatt et halvt brød fra dagen før liggende hjemme.
Men hva var det egentlig som skjedde? Mange muligheter:
- Det var sent, og hun var kanskje sliten og trett?
- Kanskje hun hadde sagt fra til meg at de ikke hadde noen flere gulrotbrød,og det var jeg som ikke hadde fått det med meg?
- Var det noe veldig viktig hun var blitt spurt om av den andre dama? - Hjertestarteren? Nei, jeg tror Linda lånte den med hjem. Typen hennes ville visst eksperimentere med rask grilling av hamburgere.
- Spontant forflytning mellom ulike dimensjoner! Dermed kom jeg inn i et annet univers hvor jeg ikke var fem sekunder tidligere. I det gamle universet, lurer dama fortsatt på hvor den ble av den fyren som spurte etter gulrotbrød! (Ikke spesielt sannsynlig, men rent teoretisk kan det vel ikke helt utelukkes?)
- Var hun sur fordi jeg glante litt for lenge på melkekjertlene hennes? (Ikke lett å unngå. De har meget trange trøyer der!)
- Var hun sur fordi jeg glante for lite på melkekjertlene hennes? (Det må jo være en grunn til at disse trøyene er så trange?)
Men jeg klarer ikke helt å se bort fra at jeg ville fått en
litt annen service hvis jeg var høy, mørk, kjekk og generelt av den klysetypen som slike damer pleier å falle for. Deprimert jeg? Jo, litt!
Så hvis noen skulle finne en bortkommen selvtillit i Oslo sentrum, er det bare å ta kontakt. Lettere brukt og ikke spesielt stor. Sist sett i følge med meg på vei inn til baker Samson.
7 originale kommentarer:| Fra: | GoMoCk, tosvin@msn.com |
| Tidspunkt: | 2008-01-24 22:42 |
Hehe.. Skal si fra dersom den vandrer nordover og passerer huset mitt..:)
|
| Fra: | Anonym |
| Tidspunkt: | 2008-01-27 17:57 |
| Takk for tipset! Men er dette noe som kan brukes i brødbakemaskinen min? |
| Fra: | Loony, bragutten@gmail.com |
| Tidspunkt: | 2008-01-27 18:06 |
Haha, fantastisk...
Skal stikke innom der en dag og prøve på akkurat det samme...
Dama vil jo bli psyk etterhvert, om det hver dag kommer en person, spør om gulrotbrød for deretter bare å forsvinne... |
| Fra: | Rabiatix, reodorf@gmail.com |
| Tidspunkt: | 2008-01-27 18:14 |
| Haha, gode teorier om hva som egentlig skjedde. Jeg jobber like i nærheten, må nok ta en tur for å bestille et gulrotbrød og deretter fordufte jeg også. |
| Fra: | grethe56, grethe56@onlineno |
| Tidspunkt: | 2008-01-27 18:17 |
| Det kan jo være at ho fikk latteranfall av gubben som sto der å glante på puppene hennes samtidig som han mumlet noe om gulrøtter ??????? |
| Fra: | Anonym |
| Tidspunkt: | 2008-01-27 18:49 |
Gubbe? Jeg! Nei, vet du hva!
Rullatoren hadde jeg satt utenfor. Stomiposen var godt skjult. Både tupéen og gebisset satt som det skulle. Ørehårene hadde jeg farget svarte før jeg dro på byen, dette selv om det meste blir skjult av høreapparatet. Ikke siklet jeg spesielt mye, heller.
Og kulemagen holdt jeg inne, hele tiden!
Men mulig hun selvsagt ble litt skremt av at jeg ble så blå i trynet?
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar